"Reiselivet er en allmenning!"

Kilde: Jeffrey Barker

Det var Torger Reve som kom med dette utsagnet under "Morgendagens Reiseliv" i september 2010. Men hva var det han kunne mene med dette?

Wikipedia (norsk) skriver at med en allmenning mener man vanligvis "...et felles areal, et område som alle, eller en bestemt gruppe, har bruksrett til...". Den engelske versjonen av Wikipedia sier "...the commons is terminology referring to resources that are collectively owned or shared between or among populations. These resources are said to be "held in common" and can include everything from natural resources and land to software...".

Svært mye av norsk reiseliv er strategisk fundert på naturbaserte resurser. For turistene ligger målet med en tur til Norge gjerne forankret i å se på, reise gjennom eller opplevelser i naturen. "Powered by Nature" er Innovasjon Norge's nye slagord i VisitNorway.com-kampanjen 2011, støttet opp av et antall stemningsfulle filmer i norsk natur.
Reiseliv basert på særegen natur har iboende svært mange av de elementer som strategisk teori krever for at det skal kunne utvikles varige konkurransefortrinn: resursen må være verdifull i den mening at den kan bedre inntjeningen eller senke kostnadene, resursen må være sjelden på en slik måte at den øker i verdi når etterspørselen øker, resursen må være vanskelig å imitere i den mening at det for bedrifter må være en kostnadsulempe for konkurrenter å skaffe seg den aktuelle resursen, samt at det må forefinnes en organisasjon, f.eks. en bedrift, som klarer å utnytte denne resursen. Denne type fortrinn er helt avgjørende for at det skal være mulig å utvikle forretningsmodeller som gir en tilfredsstillende lønnsomhet, og det er derfor ikke det minste rart at det oppstår "kamp" om rettigheter til å utnytte denne type resurser.

I reiselivssammenheng inngår gjerne denne type resurser ofte i det som kalles fellesgoder. Fellesgoder kan defineres som (Horwath Consulting, 2000) "...goder som de fleste reiselivsvirksomhetene i et område kan tjene på å utnytte". Fellesgoder er svært viktige i nesten alle typer reiselivstjenester. I økonomisk teori som tar for seg klassifisering av varer og tjenester (Samuelson 1954, Mushgrave 1959) kalles denne type resurser gjerne for avgiftsgoder. Avgiftsgoder karakteriseres ved at mange kan konsumere godet samtidig (ikke-rivaliserende), men at godet vanskelig kan tilbys, eller produseres, uten at noen betaler for konsumpsjonen, (ekskluderende).

I mange sammenhenger blandes begrepet fellesgoder, eller avgiftsgoder, sammen med et annet velkjent økonomisk paradoks, nemlig det som ofte kalles allmenningens tragedie. Dette er en situasjon som ofte oppstår når en resurs ødelegges fordi alle brukerne av resurssen handler til sitt eget beste, selv om de dermed på lang sikt skader seg selv. I den samme klassifisering av varer og tjenester som det ble vist til ovenfor (Samuelson 1954, Mushgrave 1959), kalles denne type ressurser for Felles-pool goder. Disse karakteriseres av at resurssen konsumeres uten at det kan kreves betaling, selv om konsumet er rivaliserende (dvs. "mitt konsum går ut over din mulighet til å konsumere det samme godet").

Fellesgoder og goder karakterisert ved problemer knyttet opp mot almenningens tragedie er således ikke helt sammenfallende, men i reiselivssammenheng vil disse utfordringene likevel ofte bli sett på som to sider av samme sak og overlappende.  I og med at mange bedrifter har tilgang til disse godene (eller allmenningene), og det gjerne er uenighet omkring utnyttelse av disse, oppstår diskusjonen: Finansiering av fellesgoder og problemet med gratispassasjerer.

Så det var kanskje problemet med "gratispassasjerene" Reve hadde i tankene da han hevdet at "...reiselivet er en allmenning" ?

Innovasjon Norge har invitert reisemål i Norge til å teste ut ulike modeller for fellesgodefinansiering, og responsen har ikke latt vente på seg. Destinasjon Trysil vil utrede mulighet for turistskatt for å finansiere "fellesgoder" som kan bidra til å kunne utjevne sesonger. Og i media går diskusjonen om ikke det rette (eller rettferdige) er at brukerne betaler for tilrettelegging av fellesgoder.  Arvid Flagestad mener at så lenge det koster penger å tilrettelegge for konsumpsjon av fellesgoder, må brukerne betale. Dette kan gjennomføres ved frivillige ordninger eller lovgivning som åpner for å ilegge turistskatt. Marianne Marthinsen (Ap) m.fl. hevder at det er forbudt å ta betaling for å ferdes i utmark, jfr. allemannsretten steke stilling i Norge.

Hva er så grunnen til at finansieringen av disse fellesgodene er så problematisk å bli enige om? Jeg tror at en årsak kan være at ingen av de forslagene til løsninger jeg har sett, tar inn over seg hva økonomisk teori sier om problemområdet. Ronald Coase fikk i 1991 nobelprisen for sine artikler om transaksjonskostnader og eksternaliteter.
Fra teorien om transaksjonskostnader, kan vi trekke ut at når eiendomsretten er uklar og transaksjonskostnadene høye (f.eks. ved at det er mange parter som må forhandle for å bli enige), vil en regulering av bruk og finansiering av denne være vanskelig (om ikke umulig) å få til.
Eksternaliteter oppstår når en produksjon skaper kostnader som produsenten ikke selv trenger å bære. Et eksempel på dette kan være at behovet for belegge kommersielle senger på en destinasjon krever preparerte skiløyper i vintersesongen, og kostnadene for dette veltes over på turistene.
Det som synes å være fraværende i denne diskusjonen er at disse turistene det er snakk om har jo allerede har betalt for å besøke destinasjonen, kanskje med den begrunnelse at preparerte skiløyper finnes på stedet!
Skiløyper i dette tilfellet blir etter min mening å anse som innsatsfaktorer i en produksjon av reiselivsprodukter. Farstad, Skalpe og Troye (2001) viser at reiselivsprodukter består av kommersielle goder, produsentgoder, delvis kommersielle goder og typiske fellesgoder. Det er bare de kommersielle godene det er tilstrekkelig etterspørsel etter til at disse kan tilbys markedet for en pris som dekker produksjonskostnadene + margin. Disse godene er imidlertid ikke tilstrekkelige for å skape konkurransedyktige reiselivsprodukter. Produsentgoder, eller innsatsfaktorer, er også nødvendige for at kommersielle aktører i reiselivet skal oppnå tilfredsstillende økonomiske resultater.

Produsentgoder er således innsatsfaktorer som først og fremst tilbyderne har nytte av. Da blir det etter min mening feil at det er brukerne som skal finansiere fellesgoder, f.eks. i form av en egen turistskatt.
En turistskatt vil ikke egne seg til å markedsorientere lokale destinasjonsselskaper (Horwath Consulting 2000). Dessuten hevdes det at en slik skatt ikke nødvendigvis kommer i tillegg til eksisterende kommunal eller annen offentlig finansiering. Det kan bli fristende for det offentlige å overlate mer av finansieringen til turistskatt-systemet.

Finansiering av fellesgoder, eller produsentgoder, bør etter min mening skje gjennom de som tar de økonomiske gevinstene i utviklingen og drift av reiselivsdestinasjoner.
Dette kan skje ved at kommunen i reguleringsprosessen fastsetter at eiendomsutviklere innbetaler en del av salgssummen til et fond for utvikling og fiansiering av fellesgoder, eller til konkrete behov, på samme måte som utbyggere i sentrale strøk kan få pålegg i rekkefølgebestemmelser i en reguleringsplan om å finansiere og bygge f.eks. en sykkelsti.
En kanskje lite populær løsning, men både målrettet og enkel å administrere, er at kommunen vurdere å ilegge en eiendomsskatt, både for innbyggere, bedrifter og hytteeiere og næringsliv. Det er jo alle disse som profitterer på en attraktiv reiselivsdestinasjon, og således burde kunne akseptere en slik finansiering.

Det er mange interessenter ifm utvikling av reiselivet, og Reve har kanskje rett i sin påstand. For reiselivet gjelder det å holde tunga rett i munnen og ikke bidra til at det kommer løsninger som på lang sikt ikke vil tjene reiselivet som næring. Det finnes mange løsninger på problemet med fellesgodefinansiering, men å velge en turistskatt vil være den minst målrettede og "rettferdige" løsningen på utfordringen med fellesgodefinasiering.

Kilde:
Horwath Consulting "Problemstillinger vedrørende "turistskatt"", 2000. Ole Hoftsad, Fellesgodefinasiering i reiselivsnæringa", 2007. Coase, R. H. "The nature of the Firm", Economica 1937, pp. 386 - 405. Coase, R. H. "The Problem of Social Cost", The Journal of Law & Economics 1960, pp. 1 - 44. Farstad, E., Skalpe, O. & Troye, S.V. "Finansieringssystem for dekning av fellesgoder i reiselivet" SNF-Rapport nr 53/2001

Utfordringer i norsk reiseliv

By Nello Coppeto

Jeg har byttet kontor, og i den forbindelse hatt en rydderunde i skuffer og skap. I denne prosessen, kom jeg over et intervju med professor Sigurd V. Troye fra 1993! På denne tiden var jeg ansatt i hotelkjeden Inter Nor Hotels, og Troye var samarbeidspartner i kjedens arbeid med styring av kvalitet. Jeg leste gjennom dette intervjuet, og det slo meg at egentlig har ikke reiselivet endret seg mye på de siste 15 - 20 år! De problemstillingene Troye trekker opp i dette intervjuet, er på mange måter de samme som Reve & Co poengterer i sitt bidrag: "Et kunnskapsbasert reiseliv". Det eneste unntaket må være Troyes tro på stjerneklassifisering, noe som i dag vel så bra blir ivaretatt gjennom sosiale media.

Jeg har søkt etter artikkelen i ulike digitale baser, men den er ikke å finne, så for at flere skal kunne glede seg over Troyes kunnskap, vil jeg gjengi intervjuet fra SNF BULLETIN nr. 4, 1993 i sin helhet, (SNF = Stiftelsen for Samfunns- og Næringslivsforskning).

Ha dagens debatt i reiselivet i tankene når dette leses!

*   *   *

"I diskusjonen om fremtidsmulighetener i norsk næringsliv blir ofte reiselivssektoren trukket frem som et område med stort potensiale. Blant annet fremhever Porterprosjektet reiseliv som "et potensielt turistindustrielt kluster". Samtidig hører vi om en problemfylt næring med konkurser og manglende samarbeid, der helhetstenking er mangelvare og der lokomotivene synes å mangle. Med et såvidt motsetningsfylt utgangspunkt kan det være grunn til å fokusere nærmere på hovedutfordringene for norsk reiseliv. For å utdype problemstillinger knyttet til reiselivsnæringen, har vi derfor intervjuet Professor Sigurd Villads Troye. Han er leder for forskningsprogrammet om reiseliv ved SNF.

-Reiselivet ser ut til å være preget av vekst på to måter: Det er økende turisttilstrømming, men samtidig stadig hotell-og restaurantbedrifter som går konkurs. Ser det ut til at konkurser kan bidra til strukturell endring gjennom nedbygging av overskuddskapasitet også i reiselivssammenheng?

I de fleste næringer har konkurrenter grunn til å puste lettet når en bedrift går konkurs. I hotellnæringen - som er en viktig del av det man gjerne kaller reiselivsnæringen - har man i beste fall grunn til å smile av skadefryd. I hotellnæringen kan man, imidlertid, saktens glede seg over hotellbranner fordi det synes langt vanskeligere for et hotell å reise seg fra brannasken enn fra økonomisk ruin. Når et hotell går konkurs, trekkes nemlig sjelden eller aldri kapasiteten ut av markedet. Tvertimot dukker hotellet opp igjen med sanert kapital, lavere finanskostnader og mer "konkurransedyktig" enn noen sinne - til skade for mer velfunderte bedrifter som ikke har rukket å gå konkurs. Dette innebærer at dyktighet i liten grad belønnes. Økonomisk suksess er i minst like stor grad betinget av etableringstidspunkt og hvor mye av kapitalen som tidligere konkurser har greid å sanere, som følge av hotellfaglig dyktighet. Det burde derfor i aller høyeste grad være i hotellnæringens interesse at hoteller ikke går konkurs, eller dersom de gjør det, at kapasiteten utnyttes til andre formål, f.eks. til asylmottak. Konkurser i hotellbransjen fører til at bedriften blir sanert - ikke at bransjen selv blir det. På sikt skulle imidlertid konkurser og økonomiske problemer føre til større edruelighet når det gjelder investerings- og lokaliseringsbeslutninger.
Fladmark Larsens analyser viser at lokalisering er den viktigste forklaringsfaktor når det gjelder kapasitetsutnyttelse, som er en svært kristisk lønnsomhetsfaktor. Med uheldige rammebetingelser i form av høye investeringer og uheldig lokalisering på grunn av overskuddskapasitet i markedet, trengs like mye mirakler som driftsfaglig dyktighet for å få et hotell til å gå i balanse.

- Med andre ord må problemet med overskuddskapasitet løses gjennom markedsorientering for å øke tilstrømmningen av kunder som får det produktet de ønsker seg. Er ikke bedre samarbeid i reiselivet en viktig forutsetning for å få dette til?

Samarbeid er selvfølgelig viktig. Imidlertid ser det etter hvert ut til å være alment akseptert at reiselivet består av nessekonger og notoriske kverulanter. Det er ingen tvil om at reiselivet kan være et ideelt miljø for kverulanter, men det er grunn til å spørre om hvorfor bransjen fremtrer slik. Jeg tror årsaken til det er at nødvendigheten og omfanget av samarbeidet i reiselivet er så stort at det synliggjør eventuelle samarbeidsproblemer mer enn i de fleste andre bransjer. Dette henger sammen med at det produktet gjestene etterspør går langt utover det noen enkelt bedrift og enkeltbransje kan produsere. Hotellnæringen, for eksempel, tilbyr innkvartering og bespisning, mens det som etterspørres ofte er opplevelser. Dette har nødvendiggjort samarbeid både innen de tradisjonelle reiselivsbransjene og mellom ulike bransjer. Jeg tror med andre ord at det er en myte at folk i reiselivet har større problemer med å samarbeide enn i andre bransjer. Det er nødvendigheten av å samarbeide som får frem og synliggjør konflikter. Det finnes gode eksempler på at det nytter å samarbeide, f.eks. landsdelsselskapet Top-of-Europe som skal markedsføre de nordligste fylkene.
Kanskje burde man imidlertid vurdere å redusere omfanget av samarbeide på de områder hvor samarbeide bare er egnet til å skape konflikter. Samarbeidsforsøkene i reiselivet har i alt for stor grad vært motivert av ønsket om å oppnå fordeler hos andre - det være seg for eksempel det offentlige, NORTRA og turoperatører. Samarbeidet har i mindre grad vært motivert av behovet for at næringen skal ta seg selv i nakken. Samarbeidet innen rammen av reiselivslag, destinasjonsselskaper og landsdelsselskaper kan lett få et korporativt preg og føre til polsk riksdagsstemning. Grunnen til det er at deltagerne enten de kalles medlemmer eller aksjeeiere gjennom sitt medlemsskap eller aksje kjøper seg en rett til å bli markedsført. Dette er i strid med det markedsorientering innebærer.
La oss prøve oss å forestille oss hvordan IKEA's sortiment hadde vært dersom produsentene gjennom medlemsskap eller aksjeinteresser hadde skaffet seg rettigheter til å bli markedsført av IKEA! Det at IKEA er uavhengig av sine produsenter, gjør at IKEA kan gjøre markedets krav til sine egne ovenfor leverandørene. Det er markedet som gjennom IKEA stiller krav til leverandørene om hvilke produkter som skal produseres. I reiselivssammenheg er det omvendt: Her tror man det er en menneskerett å bli markedsført bare man har sitt medlemsskap eller aksjeinteresse i orden. Utfordringen for de nye detsinasjonsselskapene og landsdelsselskapene, er - for å sette det på spissen - å gjøre seg uavhengig  av produsentene. Skal et markedsføringsselskap være markedsorientert, må det foreta en mest mulig uavhengig vurdering av hvilke produkter det ønsker å inkludere i sitt sortiment. Ved å stille krav til bedrifter og steder før opptak i sortimentet, vil en tvinge frem et samarbeid.

- Hvordan kan så markedsføringen gjøres mer markedsorientert? Trengs det mer kompetanse eller bare incentivesystemer?

Begge deler. For å ta det siste først: I hvilken grad en organisasjon er markedsorientert har sammenheng med hvor premissene for dens overlevelse kommer fra. Dette har igjen sammenheng med hvilke økonomiske forutsetninger organisasjonen arbeider under. La oss ta NORTRA. NORTRA er dels finansiert av midler over statsbudsjettet som i hovedsak er underlagt et matchingsprinsipp om at en krone fra det offentlige skal matches av en krone fra næringen. Hvorvidt markedsføringen er effektiv eller ikke, har ingen direkte konsekvens for organisasjonens overlevelse - spesielt siden årsaks-virkningssammenhengen - det vil si sammenhengen mellom hva NORTRA gjør og turisttilstrømningen - er uklar - for å si det mildt. Under slike betingelser er det rimelig at den viktigste markedsføring organisasjonen kan foreta seg er ovenfor det politiske miljø og ovenfor næringen. Resultatet kan lett bli at oppmerksomheten og resurssene vendes mot politikere og produsenter, ikke mot markedet. Gitt slike rammebetingelser, tror jeg NORTRA gjør en god jobb. For å kunne gjøre en enda bedre jobb og for å kunne vurdere om de faktisk gjør en god jobb, blir det svært viktig for NORTRA å legge opp til et system som muliggjør evaluering av effekten av sine tiltak. Et slikt system vil bidra til at organisasjonen selv såvel som de som finansierer dens virksomhet, kan lære av tiltakene. Målsettingen for et slikt evalueringssystem må ikke være at man skal få et grunnlag for å ta opp NORTRA's eksistensberettigelse. NORTRA vil man alltid trenge. Målsettingen bør heller være at man får et grunnlag for å vurdere de kampanjer og tiltak som organisasjonen til enhver tid iverksetter.

- og behovet for kompetanse?

Hver gang en reiselivsbedrift går konkurs, settes søkelyset på kompetansen i reiselivet. Jeg skal ikke bestride at dårlig avkastning og økonomiske problemer kan ha sammenheng med dårlig kompetanse. Imidlertid er grunn til å nyansere kompetansebegrepet noe. I reiselivssammenheng kan vi tale om tre typer kompetanse:

1. Det ene er kompetanse om bransjen, f. eks. i form av rapporter og undersøkelser om bransjens utvikling, særegenheter og rammevillkår.
2. For det andre har vi produksjonskompetanse, dvs kompetanse som gjelder den rent hotellfaglige drift
3. Så har vi økonomisk kompetanse som både dreier seg om evnen til å fatte de rette investeringsbeslutninger og de til enhver tid rette driftsbeslutninger

Norske kokkers furore internasjonalt de siste årene og det faktum at Norsk Hotellhøyskole ser ut til å ha kommet langt med å realisere sine ambisjoner om å bli europas ledende hotellhøyskole, tyder på at produksjonskompetansen ikke er det største problemet. Det er sannsynligvis den økonomiske kompetansen som er mest kristisk og hvor forbedringspotensialet er størst. Men på dette punktt må hotellbransjen dele ansvaret med andre investorer og låneytere som finnes i andre bransjer. Det er nok å nevne at bankene er de største hotelleiere i landet og at mange av de som har "gått skoene av seg" som hotelleiere f.eks. er entreprenører. Kompetanse er derfor ikke nødvendigvis noe man kan anklage en bestemt yrkesgruppe for å mangle. Grunnen til at den økonomiske kompetansen ofte synes å være heller rudimentær, kan være at man i liten grad har kompetanse om bransjen. Man kan spørre seg om hvilke markedsmessige forutsetninger som bevisst eller ubevisst ble lagt til grunn for en del av de mest sangvinske hotellprosjektene de siste 5 - 6 årene.

- Norge regnes for å være et dyrt land å bo og reise i. Er norske reiselivstjenester for dyre?

Norsk reiseliv har ikke først og fremst er pris- eller kvalitetesproblem, men et pris-/kvalitetsproblem. Dette gjelder både restauranter, hoteller og på destinasjonsnivå. I Norge er det for dyrt å bo og spise "billig" og for billig å bo og spise "dyrt". Dette har blant annet sammenheng med at overkapasiteten særlig i "up-scale" delen av hotellnæringen har ført til et prispress som gjør avstanden i pris mellom hospitslignende innkvartering og overnatting på luksushoteller for liten. En annen medvirkende årsak kan være at norske etterspørrere ikke har nok kompetanse og innsikt for å kunne vurdere og stille krav til reiselivstjenester. En måte å bidra til et bedre pris-/kvalitetsforhold er etter min mening å synliggjøre kvalitetsforskjeller. Flere undersøkelser fra andre bransjer viser at informasjon fra produsenter informasjon påvirker pris-/kvalitetssammenhengen ved at såvel produsenter som etterspørrere tilpasser seg slik informasjon. I reiselivssammenheng kunne et slikt system realiseres ved at de offentlige bidro til en form for "Guide Michelin". Derigjennom ville man belønne gode reiselivsprodukter gjennom den gratisreklame som offentliggjøring av kvalitetsvurderinger innebærer. På denne måten vil etterspørrere få et bedre grunnlag for å velge reiselivstjenester. Tilbyderne på sin side får et grunnlag for å vurdere om de bør tilby et bedre produkt, eller om de bør endre prisen i samsvar med produktkvaliteten. Denne formen for bransjestøttet markedsføring innebærer en støtte til de dyktige og en korreks til de mindre dyktige. Det gjør at vi vil oppnå sammenheng mellom markedsføring og produktutvikling som faktisk er noe nytt i reiselivssammenheng i Norge!

- Reiselivet ser ut til å ha mange særegenheter sammenlignet med andre næringer. Har myndighetene innsett reiselivets betydning, og de spesielle muligheter og problemer reiselivet har?

Landbruksnæringen og fiskerinæringen har begge egne departementer. Reiselivet, derimot, som både omsetter og sysselsetter mer enn primærnæringene til sammen, mangler eget departement og må finne seg i bli behandlet i en rekke forskjellige departementer. Reiselivet blir også en stemoderlig behandling til del på en annen måte: Hotell- og restaurantnæringen er den eneste eksportnæringen som for en betydelig del av omsetningen må svare moms. Ironisk nok kan den del av turistenes omsetning som retter seg mot varehandel få momsrefusjon. At reiselivet ikke har det samme politiske gjennomslag og oppmerksomhet som f.eks. landbruksnæringen er detso merkeligere når en tar i betraktning en del kjennetegn ved reiselivet som burde bidra til politisk popularitet: Reiselivet er en viktig distriktsnæring. Den har et stort innslag av kvinnelig arbeidskraft. Overføringen til næringen er langt mindre enn de inntektene den generer til det offentlige i form av avgifter. Den er en vekstnæring - selv om antallet konkurser kanskje representerer den mest iøyefallende veksten. Mens andre næringer, spesielt landbruksnæringen nyter godt av etterspørselen fra reiselivet, er det nettoppprisnivået på disse varene som bidrar til å svekke det norske reiselivets konkurransestyrke internasjonalt. En skulle forvente at en mer helhetlig forståelse for reiselivets betydning, problemer og muligheter ville kunne oppnåes ved at reiselivet i likhet med andre viktige samfunnsfunksjoner og næringer som transport, forsvar, landbruk og fiskeri fikk sitt eget departement.

- Til tross for at reiselivet på mange måter er spesielt - kan man ha noe å lære av andre næringer?

Dersom reiselivet noen sinne skulle få sitt eget departement får man håpe at de ikke lærer de gale tingene av de næringer som har sitt eget departement. La oss som et tenkt tilfelle ta for oss sesongproblematikken, som er svært viktig for reiselivets lønnsomhet. Beregninger viser at marginale økninger i beleggsprosenten i lavsesong kan føre til betydelige forbedringer i lønnsomheten. Dette gjør at sesongproblematikken stadig diskuteres. Skulle landbrukets, fiskerienes og bankenes måte å løse problemene på, bli anvendt på sesongproblemet, ville dette føre til en rekke besynderlige tiltak i form av kvotebegrensninger, avgifter, subsidier og gebyrer:

Fiskerivarianten:

1. Kvotebegrensninger pr hotell
2. Kvotebegrensinger pr tidsperiode (fangsstopp)
3. Favorisering av visse regioner
4. Forbud mot utenlandsreier i lavsesonger

Landbruksvarianten:

1. Avgifter i regioner med gode forutsetninger for helårsdrift
2. Subsidier til regioner med elendige forutsetninger
3. Forbud mot utenlandsreiser i lavsesonger
4. Kvotebegrensning pr hotell
5. Nedslaktningssubsidier

Bankvarianten:

1. Solgt kapasitet til notorisk dårlige betalere
2. Innkrevd tilleggsgebyr fra gamle og nye kunder
3. Innført ulike gebyrer (utsiktsgebyr, madrassgebyr, dialektgebyr, høysesongsgebyr osv..
4. Gyldne fallskjermer
5. Oppsigelser
6. Innført selvbetjeningsprinsippet
7. Krevd krisestøtte og sørget for turistskatt

Reiselivets egen løsning:
Foreta heftige, uendelige, men demokratiske diskusjoner om:

1. Hva sesongproblemer er
2. Hvorvidt man har sesongproblemer
3. Hvem som har sesongproblemer
4. Om sesongproblemet skal løses
5. Hvordan de skal løses
6. Hvem som skal løse disse
7. Hvem som skal betale
8. Gjenta 1) til 7

...før man eventuelt vedtar å etablere en prosjektgruppe som skal utrede et organ som dersom det etableres skal fungere etter

• rettferdighetsprinsippet
• interesseprinsippet
• elendighetsprinsippet 

Reiselivets egen måte å angripe problemet på består dessverre i for stor grad i å diskutere om sesonproblemets vesen og betydning - uten at man blir enige! "

*   *   *

     

Det er jo nesten som tiden har stått stille?