Det var Torger Reve som kom med dette utsagnet under "Morgendagens Reiseliv" i september 2010. Men hva var det han kunne mene med dette?
Wikipedia (norsk) skriver at med en allmenning mener man vanligvis "...et felles areal, et område som alle, eller en bestemt gruppe, har bruksrett til...". Den engelske versjonen av Wikipedia sier "...the commons is terminology referring to resources that are collectively owned or shared between or among populations. These resources are said to be "held in common" and can include everything from natural resources and land to software...".
Svært mye av norsk reiseliv er strategisk fundert på naturbaserte resurser. For turistene ligger målet med en tur til Norge gjerne forankret i å se på, reise gjennom eller opplevelser i naturen. "Powered by Nature" er Innovasjon Norge's nye slagord i VisitNorway.com-kampanjen 2011, støttet opp av et antall stemningsfulle filmer i norsk natur.
Reiseliv basert på særegen natur har iboende svært mange av de elementer som strategisk teori krever for at det skal kunne utvikles varige konkurransefortrinn: resursen må være verdifull i den mening at den kan bedre inntjeningen eller senke kostnadene, resursen må være sjelden på en slik måte at den øker i verdi når etterspørselen øker, resursen må være vanskelig å imitere i den mening at det for bedrifter må være en kostnadsulempe for konkurrenter å skaffe seg den aktuelle resursen, samt at det må forefinnes en organisasjon, f.eks. en bedrift, som klarer å utnytte denne resursen. Denne type fortrinn er helt avgjørende for at det skal være mulig å utvikle forretningsmodeller som gir en tilfredsstillende lønnsomhet, og det er derfor ikke det minste rart at det oppstår "kamp" om rettigheter til å utnytte denne type resurser.
I reiselivssammenheng inngår gjerne denne type resurser ofte i det som kalles fellesgoder. Fellesgoder kan defineres som (Horwath Consulting, 2000) "...goder som de fleste reiselivsvirksomhetene i et område kan tjene på å utnytte". Fellesgoder er svært viktige i nesten alle typer reiselivstjenester. I økonomisk teori som tar for seg klassifisering av varer og tjenester (Samuelson 1954, Mushgrave 1959) kalles denne type resurser gjerne for avgiftsgoder. Avgiftsgoder karakteriseres ved at mange kan konsumere godet samtidig (ikke-rivaliserende), men at godet vanskelig kan tilbys, eller produseres, uten at noen betaler for konsumpsjonen, (ekskluderende).
I mange sammenhenger blandes begrepet fellesgoder, eller avgiftsgoder, sammen med et annet velkjent økonomisk paradoks, nemlig det som ofte kalles allmenningens tragedie. Dette er en situasjon som ofte oppstår når en resurs ødelegges fordi alle brukerne av resurssen handler til sitt eget beste, selv om de dermed på lang sikt skader seg selv. I den samme klassifisering av varer og tjenester som det ble vist til ovenfor (Samuelson 1954, Mushgrave 1959), kalles denne type ressurser for Felles-pool goder. Disse karakteriseres av at resurssen konsumeres uten at det kan kreves betaling, selv om konsumet er rivaliserende (dvs. "mitt konsum går ut over din mulighet til å konsumere det samme godet").
Fellesgoder og goder karakterisert ved problemer knyttet opp mot almenningens tragedie er således ikke helt sammenfallende, men i reiselivssammenheng vil disse utfordringene likevel ofte bli sett på som to sider av samme sak og overlappende. I og med at mange bedrifter har tilgang til disse godene (eller allmenningene), og det gjerne er uenighet omkring utnyttelse av disse, oppstår diskusjonen: Finansiering av fellesgoder og problemet med gratispassasjerer.
Så det var kanskje problemet med "gratispassasjerene" Reve hadde i tankene da han hevdet at "...reiselivet er en allmenning" ?
Innovasjon Norge har invitert reisemål i Norge til å teste ut ulike modeller for fellesgodefinansiering, og responsen har ikke latt vente på seg. Destinasjon Trysil vil utrede mulighet for turistskatt for å finansiere "fellesgoder" som kan bidra til å kunne utjevne sesonger. Og i media går diskusjonen om ikke det rette (eller rettferdige) er at brukerne betaler for tilrettelegging av fellesgoder. Arvid Flagestad mener at så lenge det koster penger å tilrettelegge for konsumpsjon av fellesgoder, må brukerne betale. Dette kan gjennomføres ved frivillige ordninger eller lovgivning som åpner for å ilegge turistskatt. Marianne Marthinsen (Ap) m.fl. hevder at det er forbudt å ta betaling for å ferdes i utmark, jfr. allemannsretten steke stilling i Norge.
Hva er så grunnen til at finansieringen av disse fellesgodene er så problematisk å bli enige om? Jeg tror at en årsak kan være at ingen av de forslagene til løsninger jeg har sett, tar inn over seg hva økonomisk teori sier om problemområdet. Ronald Coase fikk i 1991 nobelprisen for sine artikler om transaksjonskostnader og eksternaliteter.
Fra teorien om transaksjonskostnader, kan vi trekke ut at når eiendomsretten er uklar og transaksjonskostnadene høye (f.eks. ved at det er mange parter som må forhandle for å bli enige), vil en regulering av bruk og finansiering av denne være vanskelig (om ikke umulig) å få til.
Eksternaliteter oppstår når en produksjon skaper kostnader som produsenten ikke selv trenger å bære. Et eksempel på dette kan være at behovet for belegge kommersielle senger på en destinasjon krever preparerte skiløyper i vintersesongen, og kostnadene for dette veltes over på turistene.
Det som synes å være fraværende i denne diskusjonen er at disse turistene det er snakk om har jo allerede har betalt for å besøke destinasjonen, kanskje med den begrunnelse at preparerte skiløyper finnes på stedet!
Skiløyper i dette tilfellet blir etter min mening å anse som innsatsfaktorer i en produksjon av reiselivsprodukter. Farstad, Skalpe og Troye (2001) viser at reiselivsprodukter består av kommersielle goder, produsentgoder, delvis kommersielle goder og typiske fellesgoder. Det er bare de kommersielle godene det er tilstrekkelig etterspørsel etter til at disse kan tilbys markedet for en pris som dekker produksjonskostnadene + margin. Disse godene er imidlertid ikke tilstrekkelige for å skape konkurransedyktige reiselivsprodukter. Produsentgoder, eller innsatsfaktorer, er også nødvendige for at kommersielle aktører i reiselivet skal oppnå tilfredsstillende økonomiske resultater.
Produsentgoder er således innsatsfaktorer som først og fremst tilbyderne har nytte av. Da blir det etter min mening feil at det er brukerne som skal finansiere fellesgoder, f.eks. i form av en egen turistskatt.
En turistskatt vil ikke egne seg til å markedsorientere lokale destinasjonsselskaper (Horwath Consulting 2000). Dessuten hevdes det at en slik skatt ikke nødvendigvis kommer i tillegg til eksisterende kommunal eller annen offentlig finansiering. Det kan bli fristende for det offentlige å overlate mer av finansieringen til turistskatt-systemet.
Finansiering av fellesgoder, eller produsentgoder, bør etter min mening skje gjennom de som tar de økonomiske gevinstene i utviklingen og drift av reiselivsdestinasjoner.
Dette kan skje ved at kommunen i reguleringsprosessen fastsetter at eiendomsutviklere innbetaler en del av salgssummen til et fond for utvikling og fiansiering av fellesgoder, eller til konkrete behov, på samme måte som utbyggere i sentrale strøk kan få pålegg i rekkefølgebestemmelser i en reguleringsplan om å finansiere og bygge f.eks. en sykkelsti.
En kanskje lite populær løsning, men både målrettet og enkel å administrere, er at kommunen vurdere å ilegge en eiendomsskatt, både for innbyggere, bedrifter og hytteeiere og næringsliv. Det er jo alle disse som profitterer på en attraktiv reiselivsdestinasjon, og således burde kunne akseptere en slik finansiering.
Det er mange interessenter ifm utvikling av reiselivet, og Reve har kanskje rett i sin påstand. For reiselivet gjelder det å holde tunga rett i munnen og ikke bidra til at det kommer løsninger som på lang sikt ikke vil tjene reiselivet som næring. Det finnes mange løsninger på problemet med fellesgodefinansiering, men å velge en turistskatt vil være den minst målrettede og "rettferdige" løsningen på utfordringen med fellesgodefinasiering.
Kilde:
Horwath Consulting "Problemstillinger vedrørende "turistskatt"", 2000. Ole Hoftsad, Fellesgodefinasiering i reiselivsnæringa", 2007. Coase, R. H. "The nature of the Firm", Economica 1937, pp. 386 - 405. Coase, R. H. "The Problem of Social Cost", The Journal of Law & Economics 1960, pp. 1 - 44. Farstad, E., Skalpe, O. & Troye, S.V. "Finansieringssystem for dekning av fellesgoder i reiselivet" SNF-Rapport nr 53/2001
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar